Her og der, kroppen som formidler av brasiliansk kultur

Av Ernesto Neto

”Nettopp landet på flyplassen i København”, skrev jeg på min notatblokk der jeg sto i det parallelle universet kalt Europa, klar til å skrible ned de første ideene til denne teksten. ”Utrolig. Et velstående, avbalansert sosialdemokratisk Europa”. For oss raseblandede brasilianere, en undergruppe av den europeiske sivilisasjon, var synet vanskelig å begripe. Alt fungerte så bra; arkitekturen var fascinerende og praktisk; det hele var meget fredelig og fullkomment. Veien fra passkontroll til tog ble markert via diagrammer, via arkitektur, via maskiner. De mange menneskene som ventet rolig på flyplassen respekterte skillelinjen som var markert med en rett, sort sti av granitt. Her var det nok plass for dem som hadde landet, og det var ikke behov for gelendre, sikkerhetstau eller avsatser. Alt som trengtes for å organisere arealet var informasjon, orden og arkitektur.

Når man kommer til en flyplass i Brasil, opplever man et virvar av kropper: i kø foran immigrasjonen, for å fylle ut tollpapirer, i tax-free-butikkene. Noen ganger er det også mulatas og musikk. Ved utgangen ser man små flokker av mennesker som tilbyr drosjer, valutaveksling, hjelp. Alt foregår med en blanding av vennlighet og systematisk lureri, som man tjener på i øyeblikket men taper på i det lange løp.

I Europa er imidlertid alt så til de grader ordentlig at man til slutt føler det blir uutholdelig. Selv den vidunderlige industrielle designen blir trettende. Alt ser ut til å være styrt av praktiske hensyn. Kommunikasjon blir formidlet med en sosiointellektuell kunstighet. Nesten alle dører går opp av seg selv, og ingen kroppslige anstrengelser er nødvendige. Dette sto klart for meg mens jeg passerte steder som stimulerte meg til visse ideer og historiske konklusjoner, og jeg benyttet anledningen til å reflektere over brasiliansk modernisme.

Mye er blitt sagt om bruddet som neo-konkretismen forårsaket, om forholdet mellom brasiliansk konkretisme og landets utvikling på 1950-tallet – da Brasil tok et klart valg i retning av modernitet og industrialisering. Konkretismen og dens intellektuelle geometri stadfestet en konstruktiv tilnærming. Arkitekturen bidro i høy grad til det historiske og politiske fremskrittet i Brasil med byggingen av Brasilia. Landet hadde et prosjekt, en utviklingsdrivkraft som lovet nasjonen en gyllen fremtid. Ikke desto mindre, noe var galt. Dette konstruktive Utopia resulterte ikke i noen sosial fullkommen lykksalighet. Sannheten var at befolkningen ble utkalt som ren arbeidsstyrke, som fysisk eller administrativ arbeidskraft. Tar du ikke del i den sosiale kontrakten, kan du ikke nyte godt av dine privilegier som borger. Og er man ikke en del av en større sammenheng, er det bare subjektiviteten igjen. I møte med en slik evolusjonell men elitistisk situasjon, trakk gjennomsnittborgeren seg tilbake til subjektiviteten, i og med at hans/hennes ønske om å ta del ble ignorert.

Uten politisk bevissthet – men på en symptomatisk måte – startet således det neo-konkretiske bruddet. Neo-konkrete kunstnere innførte subjektiviteten i konkretismen ved å utfordre den. De trosset også developmentalismen hos en herskende og fiendtlig elite som hadde et sterkt ønske om modernistisk estetikk og moderne revolusjon. Men som ikke ville akseptere grunnprinsippene eller en ideologi som var villig til å integrere individet i et sosialt system og en funksjonell arkitektur som fremmet en sosial urbanisme. Den brasilianske modellen var elitistisk. Den ønsket fasaden, ikke innholdet.

Når mennesker kollektivt blir robbet for deltakelse i oppbyggingen av den sosiale kontrakten, mister de sin makt som borgere. Når de plasseres i ytterkanten av en objektiv nasjonal politikk, er egne kropper det eneste de har igjen. Fargede fra Rio de Janeiro (for lengst ekskludert fra det nasjonale systemet) organiserte escolas de samba og dannet en parallell utopisk sivilisasjon. Fattige mennesker jobbet om dagen, ofte som underbetalt tjenerskap. Om kvelden møttes de på disse sosialt organiserte samlingene der de kollektivt uttrykte sin subjektivitet med sang og dans: kroppens måte å ytre seg på. Ettersom middelklassen utover 1960-årene mistet tilliten til det nasjonale prosjektet, vokste deltakelsen på disse samlingene. Hva sto en escola de samba for – spesielt på den tiden da den spektakulære kulturen ennå ikke var fremherskende? Den var det samfunnsomveltende svaret på det rasjonalistiske status quo. Maksimal subjektivitet. På samme måte som svarte slaver bevarte sin kultur gjennom capoeira, candomblé, atabaque, batucada, oxalá, utviklet de som ble nektet kollektiv deltakelse i den sosiale kontrakten sin egen forente kropp ved å danse samba om kvelden. Escola de samba mikset sammen og samlet dem som var kommet på kant med samfunnet og som falt utenfor den vestlige modernisme.

Kunstikoner som Lygia Clark og Hélio Oiticica banet en liknende vei – post-neo-konkretismen. Det er ikke helt tilfeldig at Oiticica, før han bebudet den brasilianske post-moderniteten med sin tropikalistiske post-pop-neo-konkretisme, dro til slummen på Mangueira Hill og ble sambadanser og performer. Kroppen i vill begeistring. Clark på sin side forlot moderniteten med sine relasjonelle objekter og vrengte kroppens innside ut idet hun analyserte sin egen subjektivitet i den Andres psyke. Fra kropp til kropp.

Dette kan være vår sannhet og vår tragedie; kanskje vår skjønnhet. Til tross for en modernisme som stengte borgeren ute, til tross for denne deformasjonen av vår sosiale kontrakt, lever vi, hvordan det enn måtte gå, i et slags sosialt anarki med kroppen som skjold.

---

1. Mulattkvinner, som for mange er det stereotype billedet på en antatt brasiliansk sensualitet. (Oversetter Renato Rezendes tilføyelse)
2. Developmentalismen er en økonomisk teori som hevder at den beste måten tredje verdensland kan utvikle seg på, er å hjelpe frem et sterkt og variert indre marked samt ilegge høye avgifter på importvarer. (Oversetter Marit Woltmanns tilføyelse)
3. Sambaskoler: populære klubb- eller dansefellesskaper/foreninger som dyrket sambaen, en afrikansk-brasilians rytme vanligvis forbundet med et bestemt nabolag, ofte slumstrøk (favelaer). (O.R.R.T.)
4. Ytringsformer/manifestasjoner for afro-brasiliansk kultur og religioner. (O.R.R.T.)