ER DET DAG, ELLER ER DET NATT?
   av Florencia Malbrán

Jeg begynte med å snakke om nøyaktigheten, ikke om uendeligheten
eller om kosmos. Jeg ønsket å snakke om min forkjærlighet for geom-
etriske formler, for symmetrier, for rekkefølger, for kombinasjoner, for
numeriske  proporsjoner,  og  forklare det som jeg har  skrevet  under
innflytelse av min trofasthet mot ideen om en grense, om et mål...
Men kanskje er det nettopp denne idéen som øver en tiltrekningskraft
på det som ikke har noen ende: rekkefølgen av hele tall, Euklids
rette linjer.1

Nøyaktighet. Ernesto Netos arbeid bringer tankene hen på nøyaktige utregninger. Arbeidene hans viderefører Italo Calvinos refleksjoner om kunsten å være presis, analytisk og klar. Skulpturene hans bygger på strenge systemer av spenninger, selv om de ofte skjules bak en atmosfære av sanselig skjønnhet. Han strekker gjerne gjennomskinnlige tekstiler til de nesten revner, henger opp dråper av krydder og lar tyngdeloven virke inn ved for eksempel å bruke sandsekker som motvekt. Derfor er det ikke overraskende at han anser Italo Calvinos Seks påminnelser for det nye årtusen for å være den beste boken om skulpturteori som noensinne er skrevet. Faktisk gjenspeiler Netos arbeider ikke bare Calvinos teori om nøyaktighet. De deler også grenseløsheten som nøyaktighet hjemsøkes av. Calvinos lovprisning av nøyaktigheten tar høyde for det ubestemtes suggestive kraft og kan derfor ikke unndra seg uvissheten. Og det kan heller ikke Netos arbeider.

Netos arbeider åpner opp for utallige forbindelser på et helt bokstavelig plan. Mange av de store skulpturene hans har åpninger som gjør det mulig for betrakterne å gå inn i dem. I møte med arbeidene omsluttes betrakterne fullstendig av myke tekstiler som gir dem et ekstra hudlag. Berøring er grunnleggende. Neto er opptatt av problemstillinger som ble tatt opp av Derrida i en avhandling han skrev om berøring. Derrida hevdet at taktilitet omfatter hele kroppen, inkludert den menneskelige tanke, til tross for at den synes å favorisere kun én av de fem sansene. Han stilte spørsmålet: “Når øynene våre berører hverandre, er det dag eller natt?” 2 Dette første spørsmålet avfødte en rekke andre: Hva er berøring? Kan øyne berøre hverandre? Hva betyr det å få kontakt? Neto behandler disse problemstillingene i sine skulpturer. I arbeidene hans blir berøring en erfaring som overskrider motstridende definisjoner av det forståelige og det sanselige, og som går utover det forførende ved de taktile overflatene som utgjør det formale nivået i arbeidene hans. Berøring blir straks en måte å være og forstå på. Derrida ønsket å undersøke hvorvidt berøring hørte hjemme i den immaterielle og kanskje også mørke tankeverdenen eller på kroppens opplyste gebet. Problemstillingens intensitet fikk ham til å reformulere spørsmålet i et håp om å finne svar: “Med en utrettelig hardnakkethet er det fortsatt noen som gjentar: I det øyeblikket dine øyne berører mine, som lepper, er det dag eller er vi allerede omsluttet av natten? Er det fortsatt og ennå alltid vår første natt? Er det fortsatt en åpning, et sted, et rom eller et mellomrom, khora, for dagens fenomenalitet og dens gjennomskinnelige synlighet?” 3 Det finnes et sted mellom dag og natt der blikkene kan berøre hverandre og se samtidig. Og dette rommet er det Netos skulpturer skaper.

Netos skulpturer er persepsjonelle substrata. Muligheten av å tre inn i beholderne hans utløser vekslinger mellom syn og berøringssans, det indre og det ytre, stillstand og bevegelse. Omslutningen visker ut det konvensjonelle skillet mellom et kunstverks for- og bakside. Hvilken side er den viktigste i Netos skulpturer? Hvor er innsiden, og hvor er utsiden? Arbeidene hans visker ut skillet ved å skape stemninger som rommer en uvanlig blanding av oppspilthet og avspenning. Men det finnes også andre grunner til at Netos skjønnhetsdis balanserer mellom skumringens oppspilthet og den kraftige utladningen av energi som hører dagen til. “Natten er farlig,”4 fortalte han meg en gang da vi gikk gjennom Madrids mørke gater.  Denne korte kommentaren brakte tankene hen på en idé han hadde forklart tidligere. Da han skulle karakterisere sitt eget arbeid, betrodde han meg: “Jeg er først og fremst interessert i glede, men ikke i betydningen moro. Samfunnsanalyser som tar utgangspunkt i et prinsipp om smerte, kan sikkert være hederlige nok, men de kan også lett brukes til kontroll, og de lar seg ikke bruke til å oppnå lykke. Lykken eksisterer side om side med gleden, og gleden befinner seg nær faren.” 5 Fare spiller en uhyre viktig rolle i Netos arbeider. Når vi trer inn i skulpturene hans, begir vi oss inn i det ukjente. I en æra preget av immateriell informasjon − internett og dagspressen, medierte bilder, simulakra − tvinges vi til å berøres igjen; vårt innerste vesen kommer opp til overflaten. Vi konfronteres med fremmede, andre besøkende som har trengt inn i arbeidet. Neto bringer oss utover våre egne grenser. Rett nok må huden vår, det tynne skallet som avgrenser kroppene våre, forlate sine egne grenser for å komme i kontakt med en annen − enten det dreier seg om kunstverkets elastiske tekstiler, stoffet som utgjør et annet menneske eller fibrene i vårt innerste vesen. Likevel fremkaller berøringen av det ukjente glede. Ut fra Netos arbeider, som ikke bare muliggjør uinnskrenket kontakt, men også oppmuntrer til det, kan en ny selvforståelse gro. Intense sanseopplevelser får oss til å gjenvinne subjektivitet og maner til personlige reaksjoner. Vi oppdager at vi må gjøre rede for oss. Når vi forsøker å svare, å rekonstruere vår egen eksistens, kan det også hende at vi endrer oppfatningen av vår egen handlekraft, rekkevidden og mulighetene våre. Vi kan oppleve en lykkelig bekreftelse på at vi, om enn i beskjeden grad, kan gjøre en forskjell i verden.6

“Sterkt sollys gir et overskudd av liv,” sa Neto et år senere under en av samtalene våre, denne gang over telefon, da han tenkte tilbake på en kort tur til Mexico i 1997.7  Sammen med Rio de Janeiros tropiske skoger forandret Mexicos uregjerlige vegetasjon hans syn på skulptur. Han oppdaget et “enormt mangfold av symbiotiske forhold i naturen” og fikk nye ideer om forbindelser og sammensmeltning. Da han kom tilbake til Rio, utviklet han disse oppdagelsene i Navene, serien som etter hvert skulle stå som selve kjennetegnet på arbeidet hans. Han innførte et nytt vokabular for å forklare hva disse arbeidene artikulerte. “Navene” er skip, farkoster, beholdere laget av elastisk stoff, de danner omgivelser der man kan stoppe opp og tenke over vekslingen mellom berøring og syn eller tid og rom. Han bruker betegnelsen “kopula” på de krydderfylte dråpene som henger i eller utenpå hovedkroppen til hvert enkelt nav, og som anger av parfyme og alluderer til blomster, frukt og kjønnsorgan. Men “kopulaene” er egentlig knuter. Når stoffet strekkes ut til det når taket i utstillingslokalet, blir endene knyttet sammen som ved kopulering. Slik fødes navet. Til slutt må arbeidet festes til gulvet med sandsekker. Disse eggformede vektene er “patas” (føtter), lemmene som bærer vekten av den nye organismen. Til tross for de kroppslige assosiasjonene som disse ordene vekker, oppstår det også en symbiose mellom verket og utstillingslokalet.

Nøyaktighet. “Nøyaktighet er ekstrem nødvendighet: la oss kalle det en eksessiv nøyaktighet.” 8 Med denne maksimen motsatte Derrida seg avgrensninger og tok i stedet til orde for en ubetinget åpenhet – noe som også opptrer hos Calvino, og som Neto gjør konkret igjen. Til tross for deres klare struktur overskrider Netos skulpturer enhver begrensning og gjennomsyres av endringer. Denne retrospektive utstillingen viser den stringente måten han har arbeidet på de siste ti årene, som sammenfaller nøyaktig med det tusenårsskiftet som Calvino behandlet i sine påminnelser. Her blir vi minnet om at stringens ikke er det samme som rigiditet, ensporethet eller tilbakeholdenhet. Det territoriet Netos arbeider avdekker, oppmuntrer oss til å gi avkall på prekonkluderinger og i stedet åpne oss, gi rom for ferden mot den andre og akseptere at kontakt er et flyktig fenomen. Neto gir oss tilbake et liv uten begrensninger og avsondrethet, gjennom en kunst som er umulig uten kroppene våre og meningsløs uten oss. Han skaper en kunst mellom dag og natt. En kunst som berører oss.

---

1. Italo Calvino. “Nøyaktighet”. I: Amerikanske forelesninger. Seks påminnelser for det neste årtusen. Oslo: JWC Cappelens forlag 1992, s. 77.
2. “Quand nos yeux se touchent, fait-il jour ou fait-il nuit?” Jacques Derrida, On Touching – Jean-Luc Nancy (Stanford: Stanford University Press, 2005), s. 2. Derrida viet ikke bare dette essayet til å spore bruken av “berøring”, men også til å tenke gjennom Jean-Luc Nancys filosofi, der ideen om corpus spiller en nøkkelrolle.
3. Ibid., s. 3 Elizabeth Grosz forklarer: “Khora, som ifølge Derrida må forstås uten bestemt artikkel, spiller en grunnleggende rolle i begrepet om romlighet, sted og plassering; det betegner, på sitt mest bokstavelig nivå, forestillinger om ‘område’, ‘plass’, ‘sted’, ‘region’. ‘lokale’, ‘land’; men det rommer også en ureduserbar, skjønt ofte oversett forbindelse til femininitetens funksjon, idet det er koblet til en serie seksuelt kodete termer – ‘mor’, ‘amme’, og ‘inskripsjonsunderlag’.” Elizabeth A. Grosz. Space, Time, and Perversion: Essays on the Politics of Bodies (London: Routledge, 1995), s. 112.
4. Samtale med kunstneren, Madrid februar 2008.
5. Ernesto Neto, “The Fragility of the World. Cecilia Pereira in Conversation with Ernesto Neto”. I: Ernesto Neto, o corpo, nu tempo, red. Cecilia Pereira (Santiago de Compostela: Xunta de Galicia, Centro Galego de Arte Contemporânea, 2002), s. 304.   
6. Her følger jeg Judith Butlers drøfting av etikk og subjektivitet. Butler hevder at “Nietzsche forsto godt at jeg bare kan begynne historien om meg selv når jeg står overfor et ‘du’ som spør om å gjøre rede for meg. Det er først når vi konfronteres av en slik fordring eller attribusjon fra en annen – ‘Hva er du?’ – at vi bygger å fortelle oss selv, eller oppdager at vi av presserende grunner må bli selv-fortellende vesener.” Judith Butler. Giving an Account of Oneself (New York: Fordham University Press, 2005), s. 11.  
7. Telefonsamtale med kunstneren, Buenos Aires/Rio de Janeiro, 29. september 2009.
8. Jacques Derrida, ibid, s. 26. Derrida kommenterer Nancys begrep “eks-skribert”, som betyr “å presse utover” eller å sammenkoble subjektivitet og utside. Som en hyllest til Nancys inspirerende bidrag fremhever Derrida videre at hans kollega sikter til noe ganske annet enn alminnelige forestillinger om viktige problemområder som “fornuft”, “mening”, “kropp”, “sjel” og “sinn”.