Rommet er invadert. Ernesto Neto

2006: Léviathan Toth, Panthéon, Paris
2008: Mentre niente accade / while nothing happens, Museo d’Arte Contemporanea
di Roma, Roma
2009: A Culpa Civilizada, Le Musée des Beaux-arts, Nantes
2010: The Edges of the World, Hayward Gallery, London
2010: Intimacy, Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Oslo

Det at Ernesto Neto for tiden er allestedsnærværende i samtidskunsten burde få oss til å stille oss følgende enkle spørsmål: er hans verk i ferd med å invadere oss? Hvorfor ønsker gallerier og museer så sterkt å bli okkupert av skulpturene som han skaper for deres lokaler? Spøk tilside, spørsmålet om kunstverkets plass i sin Umwelt må ansees som grunnleggende i Netos verdensanskuelse. Beviset finnes i titlene som to av hans institusjonsutstillinger i 2010 – med få måneders mellomrom – har fått: The Edges of the World i London og Intimacy i Oslo. Det råder en tydelig sammenheng mellom dem, idet de begge gir uttrykk for motsetningen, eller kanskje dialektikken, i hans kunst: mellom ekspansjon og konsentrasjon, mellom utstillingsstedet og alt som omgir det, mellom ”cosa mentale”, kunstnerens mentalitet, og selve utstillingen der denne mentaliteten kommer til uttrykk.
Den franske filosofen Gaston Bachelard skrev i sitt essay La Poétique de l’espace fra 1957/8: “Toutes ces subjectivités, transsubjectivités, ne peuvent être déterminées une fois pour toutes. L’image poétique est en effet essentiellement variationnelle. Elle n’est pas, comme le concept, constitutive.”1 (Alle disse subjektivitetene og trans-subjektivitetene kan ikke fastslås en gang for alle. Det poetiske bildet er faktisk i sitt vesen variasjonell og ikke, som tilfellet er med konseptet, konstitutiv.). Følgelig eksisterer et kunstverk skapt i det perspektivet som Bachelard kaller “rommets poetikk” bare i og gjennom dets kontekst. Siden fysikaliteten er så viktig i Netos produksjon, influert som den er av den brasilianske neo-konkretisismen fra Lygia Pape til Lygia Clark, kan det være relevant å analysere måten problemer som “rom” og “romlighet” blir grepet an på når verkene stilles ut. Prosessen som best beskriver kunstnerens forhold til rom, er kanskje “invasjon”, en prosess som manifesterer seg i tre viktige retninger i hans kunst.
Den første formen for invasjon er kan hende den mest åpenbare: invasjonen av stedet der hans arbeider blir vist.  Neto har en forkjærlighet for å skape nye kunstverk på kjente, ærverdige steder, og der konteksten følgelig gis en helt spesiell betydning: å omdanne Panthéon, Frankrikes ærestempel, til en leviatan må ansees som spesielt dristig og provokativt. Når han skaper et nytt verk for Le Musée des Beaux-arts i Nantes, som er berømt for sine mesterverk av La Tour, Ingres og Courbet, hentyder han til slaveriets historie og den såkalte commerce triangulaire mellom Afrika, Frankrike og Amerika. Denne invasjonen av rommet vil sannsynligvis kunne antyde ydmykende krenkelser både i fortid og nåtid. Selv når hans kunst ikke kommer med en slik politisk ytring, fremstår den ofte som paradoksal: et badebasseng ble montert i sammenheng med en utstilling i Hayward Gallery, en humoristisk vri for å imøtegå det noe spesielle og seriøse som omgir selve utstillingsprosessen. Denne invasjonsmekanismen, som fungerer syntagmatisk i intellektuelle kontekster, utvikler seg også paradigmatisk: de merkelige og tilfeldige formene i Netos kunstverk blir integrert i utstillingen på en svært naturlig måte. I skulpturen fra 2008, While Nothing Happens, invaderte for eksempel en enorm konstruksjon hele rommet, og det var vanskelig for betrakteren å fatte hvordan den var bygget opp og hvorfor noen av delene nærmest stoppet opp i bevegelsen ned mot jorden.
Det er derfor mulig å tenke seg at rommet kan invaderes på en annen måte: av kunstnerens ego. Når vi betrakter et verk av Neto, kan det være helt på sin plass å fortolke dette verket i den konteksten som Roland Barthes kalte ”forfatterens død”. Hvis, når alt kommer til alt, produksjonen ser ut til å flyte fritt og følge sine egne regler uavhengig av formgiverens eksistens, hvorfor skulle det være nødvendig å anerkjenne kunstneren? Men kunstverket som et rom er i seg selv et invasjonsobjekt som etterligner de formene Neto har valgt og som enkelte ganger har seksuelle eller kroppslige konnotasjoner. Også i fargene han velger er invasjonen synlig, de har ofte en symbolsk betydning (rødt, for eksempel). Og endelig, selv om kunstneren insisterer på at hans kunstnerskap er forbundet med vitenskap fordi han for eksempel benytter ordet ”tyngdekraft” i titlene, hvordan kan man forklare disse formene uten å erkjenne kunstnerens hånd? Gjennom idiosynkrasien de frembringer, beviser de hans eksistens og hans makt. 1900-talls-forfatteren Stendhal sa en gang at bøker har som oppgave å mane frem ”un paysage mental”, et sjelelig landskap – et uttrykk som Neto har gjort til en realitet.
Den tredje invasjonen er den som faktisk utgjør selve kunstverket: invasjonen av betrakterne. Kunsten, hevdet Bachelard, eksisterer i forbindelsen som oppstår i møtet mellom kunstneren og hans publikum: ja faktisk eksisterer den kun ”intersubjektivt”. Et menneske som forholder seg til Netos kunstnerskap kan derfor ikke betegnes som ”betrakter” siden han ikke bare betrakter verkene, men også berører dem og lukter på dem. Fordi kunsten blir oppfattet som en synestesi, blir ”betrakteren” omdannet til et ”synestetisk subjekt”. Disse kroppene, egoene, som invaderer Netos verk gir det nytt liv, dets virkelige liv. Et slikt kunstnerskap kunne man oppsummere med ett adjektiv: ”levende”.  Ja, invasjonene som hele tiden finner sted inne i kunstverket setter det faktisk i bevegelse.
I en samtale med kuratoren Hans Ulrich Obrist nevnte Neto at han som barn gjerne ville bli astronaut, men at han ble kunstner istedenfor. Denne biografiske detaljen er høyst meningsfull. Når du ikke får reise ut i rommet, må du skape nye rom som du kan invadere.

---

1. Gaston Bachelard, La Poétique de l’espace, Paris, Presses Universitaires de France, Paris, 1958, s. 3