3 | Humanoids Family, 2001
En gruppe skulpturer i forskjellig størrelse står utover gulvet og ser ut til å høre sammen. Det er noe menneskelig over figurene, selv om kroppene er relativt abstraherte. Kanskje er det noe med den myke overflaten eller det litt triste uttrykket som gjør at vi opplever dem som etterlikninger av oss selv. Omtrent som overdimensjonerte kosedyr står de der og venter på at noen skal leke med dem.

Og det er nettopp lek Ernesto Neto inviterer til med disse menneskeliknende skapningene. Han inviterer oss til å kle på oss skulpturene omtrent som om de var en t-skjorte; vi finner hull til hodet og armene. Vel inne i skulpturen kan vi gå rundt med skulpturene på oss, vi kan sitte ned i dem, lene oss tilbake og bli ett med den myke, runde formen. De myke figurene har også en definert kjønnslig identitet. Gjennom et hull bak på ryggen kan du føle deg frem til abstraherte kvinnelige eller mannlige kjønnsorganer. Enkelte vil kanskje oppleve en slik penetrering som vel intim, men Neto vil gjerne understreke betydningen av barnlig nysgjerrighet og vitebegjær. Kunstneren åpner sjenerøst for at vi skal komme nært kunstverket og dermed også tankeprosessen som ligger bak.

Samtidig er det mange måter å nærme seg disse kunstverkene på. Neto mener at du blir tvunget til å etablere et intimt forhold til dem for å få en fullstendig opplevelse av dem som kunstverk. Men denne prosessen går gjerne over litt tid og handler først om å forholde seg til verket på avstand, deretter vil man gjerne betrakte at en annen person interagerer med skulpturen, før man selv tar skrittet fullt ut og blir en del av kunstverket.